– Himmel og hav, denne reisen var alt jeg ønsket og mere til. Nå haster det å få skrevet alt ned, sier Atle Jensen, som nå er trygt hjemme på Vigrestad igjen.
20. juli dro Atle Jensen mot Sverige, uten penger, uten billetter og uten mat.
De første meterne sang han «Fri som en fogel» fra Rasmus på Loffen.
Var full av forventning.
Målet var å haike seg de 100 milene fra Vigrestad til White Eagle Lodge i Ljung i Sverige.
Alt han hadde med seg i sekken var litt klær, sovepose, liggeunderlag og mobiltelefon.
Poenget var å tvinge seg selv til spørre om skyss, overnatting og mat.
Det grudde han seg til.
Han som har vært vant med å være den som hjalp, skulle plutselig være den som tok imot hjelp.
Underveis har han sendt reisebrev og blitt intervjuet av Moss Avis og Strömstads Tidning.
Vel hjemme igjen er han full av alt han har opplevd, aller mest alle menneskemøtene på turen fra Vigrestad til Ljung.
Nå skriver han så fort han kan med pekefinger på nettbrett og telefon.
Den seks dager lange reisen skal bli bok.
– Utfordringen er at reisen fremstår som en rosenrød kioskroman. Essensen i det jeg har opplevd er: Gir du folk anledning til å være snille og hjelpsomme, oppstår magi.
Her hva Atle skrev i et av reisebrevene:
Lite søvn.
Mye sol.
Måltider når de tilfeldigvis oppsto.
Og en lykkelig bombardering av mennesker, historier og opplevelser.
Hvorfor stopper folk?
Mye av tiden gikk til å holde tommelen ut, uten respons.
Det ble hundrevis av tause avslag fra biler som ikke tok ham med.
De som stoppet og slapp ham inn i bilen, fikk samme spørsmål:
«Hvorfor stoppet du?»
– De fleste tok avgjørelsen i 80 kilometer i timen. Da hadde de ikke tid til å tenke seg om.
«Jeg vet fortsatt ikke hvem som stopper i morgen.
Men jeg begynner å forstå at spørsmålet kanskje ikke bare er hvorfor de stopper.
Kanskje er det vel så interessant hvem de allerede hadde bestemt seg for å være før de fikk øye på en mann med tommelen ute.»
Det skrev Atle i reisebrevet han sendte før sin første natt i Sverige.
Hvem stopper?
– Hva om du hadde vært en ung, farget mann. Tror du du ville fått like mye hjelp eller haik da?
– Det rare var at den første dagen på reisen var det ikke én nordmann som hjalp meg. Bare utlendinger. Det var også en klokkeklar tendens gjennom hele reisen. I Sverige var det ingen typiske svensker, medelsvensson-er som vi kaller dem, som hjalp meg. Og den eneste som virkelig ga meg motbør, var en politimann fra Uddevalla.
Han ville jage Atle bort fra parkbenken han hadde lagt seg til på.
Noen vurderte ham kanskje en som en trussel.
Andre så medmennesket.
Før jeg dro sa kona mi, Pållan, at jeg måtte regne med at ingen kvinner kom til å ta meg om bord.
– Sånn ble det ikke. Muslimske kvinner og ei flyktning fra Ukraina lot meg få sitte på. Da jeg spurte den ukrainske kvinnen om hun ikke var redd for å slippe en stor, fremmed mann inn i bilen, lo hun og sa: «Ingen fara».
En times haik
En av grunnene til at han ville ta denne turen, var å forsøke å finne ut hvorfor han, søndagsbarnet, har hatt sånn flyt i livet sitt.
Derfor ville han fjerne attributtene som kunne gjøre det lett for ham.
– Jeg hadde ikke noe flagg på sekken og ingen merker eller budskap på T-skjortene. Eller skilt som fortalte hvor jeg skulle.
Han kunne risikert å ha fått haik på Brusand med en bil som skulle hele veien til Göteborg.
Da ville poenget med turen forsvunnet.
Derfor valgte han å sitte på omtrent en time med hver sjåfør.
Det var lenge nok til at de kunne få en god samtale.
Og kort nok til at turen ikke ble unnagjort for raskt.
Den nest korteste haiken var et møte som gjorde inntrykk.
– Jeg sto og haiket og hørte lyden av en totakter. Der kom Kent på 82 i en mopedbil. Han var på vei til kirkegården for å stelle graven til foreldrene.
Atle blir rørt når han forteller.
– Hva var det som fikk en gammel mann til å gi meg skyss i mopedbilen sin? «Jag bara gjorde det», var svaret.
I Østfold inviterte Andrius Atle hjem til seg.
Lot ham overnatte med undulatene sine og sendte med ham kaffebønner til Pållan.
Hvor er ditt Lykkeland?
I forkant hadde Atle forberedt 3 spørsmål til hjelperne underveis:
1. Hvorfor valgte du å hjelpe?
2. Har du noen gang opplevd at noe som tilsynelatende var helt tilfeldig, kanskje var noe annet?
3. Hva, hvem eller hvor er ditt Lykkeland?
Han vil ikke si så mye om det de svarte.
Det er jo det han vil fortelle i boka.
Men svarene har fått ham til å undre seg over hvorfor vi mennesker reagerer ulikt når folk spør om hjelp.
Han forteller om dype svar på om livet er tilfeldig eller ikke.
Men kanskje det aller fineste var svarene på spørsmålet om Lykkelandet.
– Veldig mange sa at Lykkelandet var i deres egne, indre landskap. De som kjenner meg mener nok at dette var et svar jeg likte.
Nå plundrer Atle med å få det han skriver til låte som menneskene han møtte.
– Hvis ingen forlag vil ingen ha den, blir det uansett et opplag på 7–8 bøker. Om jeg så må skrive med fjærpenn på pergament, ler forfatteren.
Underveis har han kjent på mange følelser.
På reisens siste dag var det én som tok all plassen.
Nå sitter jeg tilbake med én overveldende følelse:
Takknemlighet. Til alle de som stoppet. Til alle som ikke gjorde det.
