På torsdag fylles torget på Bryne av forventningsfulle barneansikter. Litla Jærnåttå er her igjen.
Konseptet er i utgangspunktet fantastisk: et rusfritt, trygt og barnevennlig arrangement hvor de yngste i lokalsamfunnet vårt kan samles om musikkglede.
Som far heier jeg helhjertet på slike arenaer. Men som pappa – og som en som har jobbet et helt yrkesliv i politiet med forebygging – klarer jeg ikke å riste av meg en dyp bekymring når jeg ser hvem som står på scenen i år.
Arrangøren har valgt å hente inn musikktrioen Beathoven. De er enormt populære, og musikalsk har de oppnådd ting de fleste bare kan drømme om. Men tekstuniverset de bringer med seg til barna våre, er urovekkende grovt.
Vi snakker om låter som er tettpakket med referanser til ulovlig rusmiddel som MDMA, et uheldig kvinnesyn og en grenseløs festkultur.
Er det virkelig dette vi ønsker at våre 5-, 10- og 12-åringer skal gå rundt og nynne på i skolegården på fredag morgen?
Det har stormet rundt denne bookingen, og det med rette. Kjetil Myklebust traff en nerve da han åpent problematiserte dette i avisen da bandet ble lansert.
Svaret fra Jærnåttås ledelse gjør meg imidlertid skuffet.
De uttaler at de «heier på mangfoldet» og at det «må være opp til foreldrene selv» om de vil sende barna sine dit eller ikke. Det kalles ansvarsfraskrivelse.
Når et arrangement profileres som barnevennlig, inngår arrangøren en usynlig kontrakt med oss foreldre. De lover oss en trygg ramme. Da kan de ikke i neste sekund abdisere fra sitt moralske ansvar og skyve hele vurderingen over på foreldrene på kjøkkenmøtet hjemme.
Ytringsfriheten beskytter retten til å lage drøye tekster, men den forplikter ingen til å servere det til barn.
I andre deler av landet har vi sett eksempler på at arrangører har gått i dialog med artister før de går på scenen i lignende settinger, og satt en klar grense: De verste og mest eksplisitte rullesangene blir liggende igjen i garderoben når publikum er barn. Ja, noen vil kalle det en form for sensur. Jeg vil kalle det sunn fornuft og voksenansvar.
Dette handler ikke om å sette ungdommer eller de som hører på musikken i bås. Vi vet at ungdommer kan navigere i en tøff festkultur. Men vi vet også at rus flytter grenser, og at musikken er en ekstremt effektiv premissleverandør for hva som oppleves som «normalt».
Når vi kjøper eller strømmer denne musikken, holder vi – enten vi vil eller ei – et kommersielt marked levende som flørter med krefter som i ytterste konsekvens ødelegger unge liv.
Jeg håper ledelsen i Jærnåttå bruker dagene frem til torsdag på å gå i tenkeboksen. Dere har skapt et flott konsept, men vis nå at dere er voksne oppdragere som tør å sette grenser på barnas egen arena. Og ja, jeg formidler gjerne kontakt til andre arrangører som har valgt nettopp det.
God festival – med ønske om en trygg og genuint barnevennlig musikkfest på torget.