Inga Skretting Timpelen og Lars Byberg Timpelen kjøpte gården til Lars sine foreldre i Seleveien for ti år siden. Gården på Byberg var på den tiden ikke i drift. Frem til da hadde paret leid en gård i Forsand i seks år.
Når de skulle bygge selv, var de opptatt av å gjøre det riktig fra begynnelsen av.
– Vi dro på fagturer for å se hvordan andre bønder bygger fjøsene sine. Blant annet til Nederland, der de er gode på dyrevelferd, sier Lars.
– Omtrent ett år gikk med til planlegging. Så bygget vi fjøset på et halvt år. Vi kunne sikkert planlagt det enda mer, men det handler om hvor mye tid, penger og areal du har til rådighet, sier Inga.
Fjøset skiller seg ut på flere måter. Blant annet ligger kyrne på sand i båsene, noe paret var nummer to i Norge til å starte med. Gulvet er ikke av betong, men av gummi. Veggene er luftige, slik at vinden blåser gjennom og kyrne får utsikt til beitene når de ikke er ute.
– For kyrne er det mer behagelig å ligge i sand. Seks gårder har innført dette i Norge, fem av disse er på Jæren, sier Lars.
De har eksperimentert med å la kalven gå sammen med kua, men har enn så lenge ikke funnet en optimal løsning på det.
– Vi har stor interesse for forskning på dette området, både fra inn- og utland, sier Lars.
Gårdsdrift og familieliv
Som en del av driftsbygningen, har paret laget et kontor med kjøkken, som også inneholder seng, og er preget av barnelek fra parets to barn. Her har de store vinduer inn til kyrne. I perioder med kalving kan en av dem sove i senga i driftsbygningen, og dermed ha god oversikt døgnet rundt.
I trappa på vei opp til det anvendelige kontoret henger flere diplomer med tittelen «100 tonner», som deles ut til bønder med kyr som har levert 100 tonn melk.
– I Norge er det tolv slike i året. Vi har fått seks stykker på sju år, sier Lars.
Selv om bøndene jobber mye, er de opptatt av kvalitetstid med sønnen Aron Kristian (7) og dattera Reidunn Maria (3). Utsatt barnehagestart til fylte fire år, og Aron som går på en skole der han har fri én dag i uka, gjør at familielivet fint kan kombineres med gårdsdrifta, der arbeidsoppgavene ofte er fordelt på alle døgnets tider.
– Rutinestellet tar ikke mye tid nå. Vi har lite sykdom, og akkurat nå er det ikke kalving. Dyra skal heller ikke inn og ut på beitet. Da hender det at vi benytter oss av avløser og tar oss langhelg der vi reiser bort til venner og bekjente rundt i landet, sier Inga.
På vinterstid, når det er mindre å gjøre, jobber Lars deltid som rådgiver for andre bønder.
– I år har vi vel tatt oss seks feriedager i strekk. Vi liker å reise rundt og se på andre sine kyr når vi har ferie, og vi besøker gjerne setrer og sånn, sier Lars.
De hadde ikke sagt nei til flere feriedager, men trives likevel med bondelivet.
– Det er spennende å drive for seg selv. Bønder er som andre selvstendig næringsdrivende, det blir mye jobbing, og vi bør ikke sammenligne oss med fast ansatte som jobber åtte til fire, sier Lars.
Jury på dagsbesøk
I forrige uke ble Inga og Lars kåret til vinner av årets dyrevelferdspris innen melkeproduksjon.
Prisen deles ut av TINE, og vinnerne kåres av en bredt sammensatt jury med representanter fra veterinærhøyskolen, dagligvareleddet og TINE. Kandidatene vurderes etter en åpen nominasjonsrunde, hvor det meldes inn bønder fra hele landet. Prisen deles ut til produsenter som i særlig grad vektlegger god dyrevelferd som del av en bærekraftig husdyrproduksjon.
– Vi hadde ikke mål om å vinne pris for dyrevelferd. Vårt mål er at dyra skal ha det bra, og at det viser igjen økonomisk. De fleste ville fått bedre økonomi med bedre dyrevelferd. Dyrevelferden må stå i stil med velstanden vi ellers har i samfunnet, sier Inga.
– Jeg tror det var produsentlaget på Jæren som nominerte oss. Vi ble deretter bedt om å sende inn en video om gården. Så kom juryen på besøk og var her en hel dag. Jeg er imponert over innsatsen og bredden i kompetansen hos jurymedlemmene, sier Lars.
