– Jeg kunne tatt pengene, reist til Spania og kjøpt meg et hus der. Men hva hadde det gitt meg?
Det sier Per Arild Vådeland sju år etter stortingsvedtaket som gjorde at han måtte legge ned pelsdyrfarmene sine i Klepp.
Etter en lang kamp har norske pelsdyrbønder etter hvert fått erstatning på over to milliarder kroner totalt.
– En må bare si seg fornøyd og bli ferdig. Jeg kan ikke gå og tenke på det, sier Vådeland.
Reagerer på urett
Men det er tydelig at det river opp i gamle sår når han prater om det. Vådeland kjøpte sin første pelsdyrfarm på Klepp Stasjon da han var 19 år. Senere startet han også en på Hauge i Klepp.
Det var et livsverk som gikk tapt da avviklingen ble et faktum.
Tårene kommer og leppa begynner å skjelve mens han mimrer tilbake.
– Jeg lærte veldig mye på den tiden. Når jeg ser tilbake på det nå, var det nesten som en skole å gå i. Om vi ikke hadde hatt penger på bok fra før, hadde vi ikke fått en rettferdig behandling, sier Vådeland.
Norges Pelsdyralslag hadde 150 millioner kroner, som gjorde at de kunne få de beste rådgiverne og advokatene. Det som i utgangspunktet var 250 millioner kroner, vokste seg til over to milliarder i erstatning.
– Dette har gjort at jeg tenker mer på svake grupper i samfunnet, og blir lettere rørt og påvirket av urettferdighet. Tenk på de som ikke har ressurser og kapasitet til å bite fra seg i samfunnet vårt. Det syns jeg ikke er greit i et land som Norge.
Tok sjansen
Da pelsdyrfarmene hans ble lagt ned, var det mest naturlig å pensjonere seg.
Vådeland orket ikke å stå og se på byggene som fortsatt sto. Han var langt nede i denne perioden.
Likevel bestemte han seg for å rive bygningene og starte med noe nytt, selv om erstatningen fra staten enda ikke hadde kommet.
– Jeg tok en sjanse, og hadde mange ideer om hva jeg skulle gjøre, forteller han.
Han fikk kontrakt med Den stolte hane og bygde et kyllinghus. Så satte han opp et maskinhus på 800 kvadratmeter.
Her har han drevet på samme tomt siden, hvor pelsdyrfarmen holdt til i hele hans voksne liv.
– Imponerende
En av de som har vært tettest på Per Arild, er datteren Anne Bente Vådeland Viland.
Hun har sett ham snu de vanskelige tidene til noe godt.
– At han har klart det i den alderen er bare imponerende. Han har skapt sitt andre livsverk ut fra en utrolig tøff situasjon. I tillegg har han tatt med oss ungene og lært oss mye, sier hun.
For å få ned regningen til oppvarming av kyllinghuset, boret Vådeland ni hull på 250 meter ned i fjellet for å hente bergvarme.
Han har alltid sett på hvor og hvordan han kan spare og tjene penger. Nylig så han på hva han kunne gjøre med kyllinggjødselen, som til nå har vært en utgiftspost.
– At jeg skulle betale for å kvitte meg med gjødselen, gikk ikke opp i hodet mitt. Dette er ikke et avfallsprodukt, men en ressurs.
Derfra ble Jærgrønt AS til – hans nyeste satsing. Nå skal kleppsbuen selge plante- og hagejord som er tilsatt 30 prosent kompostert kyllinggjødsel.
– Det er ingen garanti for at vi får det til, men jeg klarer ikke å innfinne meg med at dette skal være et avfallsprodukt, sier Vådeland.
Med seg på laget har han fått Ragnvald Gramstad, tidligere sjef på forsøksgården på Særheim, i tillegg til Reve kompost. Han har også hyret inn konsulenter og rådgivere for å ta seg av dokumentasjon hos Mattilsynet.
– Jeg hadde aldri klart det uten dem i ryggen, sier han.
Gjøre gull av gråstein
Sammen med kyllingene og plantejorda, driver han fortsatt med pelsdyr i Finland. Der reiser han på besøk når han har lyst.
– Sviver det alltid sånn i hodet ditt – at du må gjøre noe nytt?
– Nei da, får Per Arild så vidt ut før datteren bryter inn.
– Jo, det gjør det. Det er som om du alltid tenker på hvilken gråstein du kan gjøre om til gull, sier Anne Bente.
Selv om Per Arild er «godt vaksen», som han selv sier, har han ingen planer om å gi seg med det første.
Hans mål har alltid vært å etterlate seg noe til de som kommer etter ham, som også var en viktig grunn til at han ikke tok kompensasjonen med seg og flyttet til Spania.
– Han har alltid vært opptatt av at pengene ikke skal stå stille. Og i det han har holdt på med, har han gjort alt for å bygge til det ytterste, sier Anne Bente.