En av de viktigste nyhetssakene her i USA det siste året har vært den brutale fremferden til innvandringspolitiet ICE.
De arresterer folk på kjøpesentre og flyplasser, iblant selv om de som arresteres har fulgt reglene og i hvert fall tilsynelatende gjort alt riktig.
For et par uker siden ble for eksempel en flyvert fra Southwest Airlines arrestert på flyplassen i Nashville fordi visumet hans hadde gått ut.
Han hadde søkt om asyl, og søknaden lå til behandling. Men den slags ville ikke agentene høre på.
ICE er under et enormt politisk press fra Det hvite hus nå for å nå daglige måltall for pågripelser.
Er du i grenseland med et utløpt visum kan veien være kort til et immigrasjonsfengsel i Texas eller Louisiana mens papirene dine sjekkes nærmere.
Jeg hadde aldri sett for meg at jeg som utenlandsk journalist her i USA også snart kan risikere å bli sugd inn i dette systemet.
Men slik er det faktisk.
Strammer grepet
I sommer innførte Trump-administrasjonen en stor endring i visumreglene for utenlandske journalister som bor her i USA.
Endringene rammer flere grupper, også utenlandsstudenter.
I det gamle systemet fikk journalister visum for flere år av gangen, og så lenge vi jobbet med det som stod i visumet hadde vi per definisjon lovlig opphold.
Nå strammes systemet kraftig inn. Cirka hver åttende måned må vi nå søke om fornyelse, og det må legges ved arbeidsprøver.
Det skal også gjøres en vurdering av om vi utgjør en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet.
Så langt høres dette kanskje ikke så dramatisk ut.
11 millioner saker i kø
Problemet er at saksbehandlingstiden for visumfornyelser kan være på over ett år.
Trumps strenge innvandringspolitikk har gjort at utlendingsbyråkratiet her i USA nå er fullstendig overveldet.
Systemet har ifølge advokatfirmaer som jobber med dette, en kø på 11 millioner ubehandlede saker.
Om noen måneder risikerer jeg altså å bli stående i den samme juridiske gråsonen som flyverten som nylig ble arrestert på flyplassen:
Med et utløpt pressevisum i prosess for fornyelse, der det ikke er helt enkelt å dokumentere stående i en avgangshall at man har fulgt alle regler til punkt.
Visum som pressmiddel
USA føyer seg nå inn i rekken av land som bruker visum som virkemiddel mot utenlandske journalister.
Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje her, i det som var pressefrihetens hjemland, men for meg personlig er dette kjente takter.
I årene jeg jobbet som Asiakorrespondent i Beijing var den årlige visumfornyelsen på slutten av året alltid et spenningsmoment.
Kina brukte pressevisumene aktivt for å prøve å presse vestlige journalister til en grad av selvsensur.
I begynnelsen av desember spolte jeg derfor tilbake i hodet:
Hva hadde jeg sagt om Kinas kommunistparti som kunne være upopulært det siste året? Burde jeg kanskje tone ned ordbruken litt i den saken jeg satt og skrev?
Hos utlendingspolitiet var det en egen skranke bare for journalister, som pleide å være bemannet av to svært kompetente politifolk som snakket perfekt engelsk.
Jeg fikk spørsmål om reisene jeg hadde tatt i året som gikk.
– Jeg ser du har vært i Sør-Korea kunne en av dem si.
– Hva gjorde du egentlig der?
De ville også vite hvilke planer jeg hadde fremover.
Skulle jeg dekke folkekongressen, for eksempel? Hva ville jeg i så fall ha ut av det?
For de som bare hadde irritert kommunistpartiet uten riktig å tråkke over, kunne man få en slags advarsel.
Selvsensur
Kineserne visste utmerket godt at de fleste vestlige journalister gjerne ville hjem til jul.
Men det forutsatte at man fikk passet tilbake før flyet gikk, og det er jo aldri lett å garantere i slike byråkratiske prosesser.
Det skjedde ett år med min forgjenger Anders Magnus, som fikk passet sitt tilbake på nyttårsaften det året Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris.
Kolleger som hengte seg for mye opp i Uigurenes skjebne, eller laget for mange saker om Kinas menneskerettighetsbrudd, fikk reisepass og måtte pakke kofferten.
Alle journalister i Beijing visste at det gikk en grense for hva man kunne si og skrive, men ingen fortalte deg eksakt hvor den røde streken gikk.
Det ble overlatt til deg selv å finne ut av, og det er det som kalles selvsensur.
Krever arbeidsprøver
Nå innfører USA en variant av det samme, der visumene våre faktisk må fornyes oftere enn jeg måtte i Beijing for 10 år siden.
Arbeidsprøvene vi må legge ved, skal veies og vurderes av noen etter ukjente kriterier.
Demokratiske politikere her i USA advarer om at de nye reglene nettopp vil gi Trump-administrasjonen en verktøykasse for å kvitte seg med journalister de ikke liker.
Dessuten at reglene kan føre til at andre blir mer påholdne, mer forsiktige, i sin dekning av Trump – der jo mye av den utenlandske pressedekningen er nokså kritisk.
Ekspertene kaller det en «chilling effect».
Internasjonale presseorganisasjoner har vært svært kritiske til de nye reglene, men det har til nå hjulpet lite.
Det siste året har vi dekket mange kontroversielle saker her i USA, som en eller annen Trump-byråkrat ved nærmere gjennomgang sikkert kan finne på å mislike.
I Minneapolis satt jeg på med anti-ICE aktivister som fulgte etter agentenes biler og omringet dem med tuting.
Intervjuer vi folk langt ute på venstresiden her, gir vi stemme til mennesker Trumps medarbeidere kaller for innenlandske terrorister.
Men vi har kunnet dekke USA helt fritt, fordi vi har kunnet stole på at visumreglene er skvære og upolitiske.
De rammene er i ferd med å endre seg.
Og den virkelige faren er ikke at ICE banker på døren.
Det er at jeg – eller en kollega – velger bort den vanskelige saken. Myker opp en vinkling.
Ikke fordi noen ber om det, men fordi vi ikke vil risikere å stå uten gyldige visumpapirer midt i valgkampen.
Det er akkurat der de nye visumreglene gjør størst skade. I hodene på oss som skal bruke dem.
Og det er kanskje også hensikten.