Ønsket om å stikke hull i ørene på min ufødte jentebaby kom lenge før fødsel.
«Jeg vil gjerne gi det i gave», sa min argentinske svigermor og så på den store magen min.
Jentebabyer får tradisjonelt piercet ørene sine av helsepersonell på sykehuset i løpet av de første dagene i livet.
Det er like normalt, og like lite oppsiktsvekkende, som å skrive babyen inn i pappaens favoritt-fotballklubb på samme tid.
I Latin-Amerika er babyører pyntet med perler skikkelig søtt, et statussymbol og dypt ønsket.
Det er den lille prikken over i-en, det lille gullmerket som beviser for en hel verden at barnet er en jente, ikke en gutt.
Jeg takket høflig nei til gaven og tok entusiastisk opp temaet i en middag med andre utenlandske mammaer i Buenos Aires noen dager senere.
Jeg var utvilsomt på jakt etter en validering, en bekreftelse på at denne latinamerikanske øredobbskikken virket nokså absurd.
– Det er vel ikke verre enn at vi omskjærer guttebabyer, sa kvinnen til venstre på bordet fra USA.
Hun var ikke jøde, fortalte hun, og forklarte hvordan nesten alle gjør det i hjemlandet uansett religion. Opp mot 80 prosent noen steder, leste hun høyt fra mobilen.
For hvem vil vel at sønnen skal være den eneste ikke-omskårne i guttedusjen, argumenterte hun videre.
– Jeg tok med sønnen min til en kirurg da han var 10 dager gammel.
Nå var det hun som ble møtt av velmente nikk fra både canadiere og andre kvinner fra USA rundt bordet.
Og der satt jeg og følte meg veldig europeisk.
Det fremmede for meg var normalt for dem. Mens de hadde kultur, er vel det å avstå fra å pierce en nyfødt bare sunn fornuft?
Det beste for de små
«Barnas beste» betyr nødvendigvis ikke det samme i Argentina som i Norge.
Her skal småtassene opp på hesteryggen fra de er to år, og Gud forby om noen henter hjelm.
Ved feber er det normalt å dra rett til legevakta samme dag, og for friskmelding må legen oppsøkes igjen for å skrive en attest på at sykdommen er borte.
Femåringene kan i forbifarten nevne «psykologen min», for det er helt normalt å gå i terapi, og årlig må det innhentes legeattest på at treåringen er egnet til å ha gym.
Ungenes daglige bad er hellig, og å ikke bruke bidet, den lave vaskeservanten, etter toalettbesøk, er direkte ekkelt.
Utesko er også innesko og tas ikke av.
Å sende med brødskiver i matpakken er en skam, for lunsj er dagens første middag, og den skal spises varm.
Rett som det er får barna godteri i barnehagen og det er full forståelse for at de minste holder senga i regnvær.
Kjeks er greit, koffeinholdig mate-te likeså, og legging?
En gang etter middag klokka ni.
Avgjørende for «riktig» og «galt»
Selv om sunn fornuft føles som noe vi har kommet fram til selv, er mye bare innlært kulturelt.
Og det er langt lettere å få øye på den hos andre enn hos oss selv.
Ifølge den brasilianske psykologen Fernando Lanzer er kultur uskrevne regler for oppførsel som styrer atferden til en gruppe, og som forteller oss hva som anses som «riktig» og «galt».
Mens vi i Norge kan argumentere for barnas rett til selvbestemmelse når hullene i ørene skal settes, sier argentinske barneleger at øreflippene hos nyfødte er tynnere og at stikket derfor gjør mindre vondt.
Jeg kjenner døtre som kjeftet på moren fordi de ikke fikk hull i ørene da de var bitte små.
For dem er det langt mer oppsiktsvekkende at nordmenn sender ettåringene i barnehage hele dagen, selv om noen ettåringer verken vil eller er klare.
Det kan påstås at en slik avgjørelse er langt mer inngripende i et barns liv.
I Latin-Amerika er det langt mer vanlig å ha et lappeteppe av dagmammaer, bestemødre og barnepiker som passer de minste.
Og når toåringen først sendes i barnehagen, varer dagen ofte ikke mer enn tre timer.
En hel halv dag.
Mange argentinere mener det er mer enn nok.
Uavhengige sent
For det er ikke noe uttalt mål at ungene først og fremst skal bli selvstendige, slik vi nordmenn er på verdenstoppen i å mene.
Da forskerne bak World Values Survey (WVS) spurte folk i 58 land om hvilke egenskaper barn burde oppmuntres til å ha, varierte svarene veldig.
Studien, som viste hvilke verdier som er viktigst i barneoppdragelsen, fant at argentinere prioriterte manerer, eller folkeskikk.
Deretter kom «ansvarsfølelse», tett etterfulgt av «toleranse og respekt for andre».
Det kommer godt med når det blir stadig vanskeligere for barna å en dag flytte ut.
Ifølge en studie fra Universidad Argentina de la Empresa (UADE) bor 44 prosent av unge argentinske voksne sammen med foreldrene.
Mens de for to tiår siden flyttet hjemmefra i snitt da de var 24 år eller 25 år gamle, har alderen nå steget til 27,5.
Lønninger som ikke strekker til, høye leiepriser og dårlige arbeidsvilkår har gjort at barna blir uavhengige senere i livet.
Storfamilien
«La familia» kan i Argentina være et svært inkluderende begrep. Å kalle en bekjent for søster eller bror er en tillitserklæring.
«Tanter» har man gjerne overalt.
På legekontoret kysser legen pasientene på kinnet inn i rommet, og på foreldremøter skal alle foreldre og lærere kysses på før og etter møtestart.
Barna kommer heller ikke unna.
Et par unger ekstra er alltid velkomne på arrangementer, og inviterer man til asado, grillfest, er det ingen krise om verten har handlet inn til åtte og det plutselig kommer 16.
Så får alle bare spise litt mindre.
Mate-teen sendes rundt til alle med et sugerør på deling, og en studie fra 2017 viste at i ingen andre land kan folk stå så tett inntil en fremmed uten å føle seg ukomfortable.
Kjærlig gest
Bestemorens tilbud om øredobber var ment som en kjærlig gest. En invitasjon til barnebarnet om å ta del i en kultur som både hun og jeg er så glad i.
Men selv om vi ikke trenger å være enige i om øredobber er nødvendig hos nyfødte, var tilbudet en viktig påminnelse om det å være nysgjerrig.
Det finnes alltid flere måter å gjøre én ting på.
Når en mer polarisert verden i større grad deles inn i de som er imot og de som er for, må vi aldri glemme nyansene.
Interessert i det som skjer i verden? Hør siste episode av Urix-podden: