For godt over 50 år siden trådte en offentlighetslov i kraft, før offentlighetsloven vi i dag forholder oss til kom i 2009.
Denne loven inkluderer retten til innsyn i søkerlister til offentlige stillinger.
I praksis fungerer det stort sett sånn at et mediehus, ofte en lokalavis som Jærbladet, ber kommunen om innsyn i søkerlista til en kommunal stilling.
Kommunen lager så en liste med navn, alder og nåværende stilling på de som har søkt på stillingen, samt antall som enten har trukket seg fra prosessen eller har fått godkjent at deres navn skal være unntatt offentlighet.
Da står det for eksempel at tre kvinner også har søkt på jobben, men vi får ikke se navnene deres.
En slik anonymisering skal kun gjøres hvis vedkommende har en god grunn. Det er ikke nok at det er ukomfortabelt å stå på en offentlig søkerliste.
18 av 50 trakk seg
Kommunedirektør Torild Lende Fjermestad i Klepp har ønsket seg en debatt om offentlige søkerlister etter at Jærbladet publiserte en søkerliste der 18 av 50 søkere trakk seg.
Dette skjedde etter at kommunen ikke innvilget ønskene om ikke å stå på den offentlige lista.
Denne debatten har hun fått, og uansett hvordan den ender, skal Klepp kommune ha honnør for at de tar loven på alvor nå som vi først har den.
Bør anonyme få lederstillinger?
Jærbladet skrev i 2024 en sak om Elsa Djuve Jerstad, da rektor på Bryne ungdomsskule, som søkte på jobben som skolesjef i Time kommune.
Hun var anonymisert på søkerlista.
Selv sa hun at hun helt fint kunne ha stått på lista, men forklarte at det over tid har vært vanskelig å få søkere til rektorstillinger, og at det kunne skape uro om en rektor søkte seg til ny jobb. Det ville hun naturligvis unngå.
Er dette god nok grunn til ikke å stå på en søkerliste?
Ja, mente åpenbart Time kommune. Kommunen viste til at loven åpner for skjønn, og poengterte at det er et helt reelt problem at det er vanskelig å rekruttere til rektorstillinger, og at det skaper uro og støy internt når det blir kjent at en rektor søker en annen stilling.
Presseveteran Gunnar Bodal-Johansen, som er ekspert på offentlighetsloven, hadde et helt annet syn.
Han mener at folk som ber om å få slippe å stå på offentlige søkerlister ikke bør få offentlige lederstillinger i det hele tatt.
Det er fordi de skal inn i stillinger der åpenhet og tillit er helt sentrale verdier, og der de selv skal ta avgjørelser med utgangspunktet i offentlighetsloven.
Dessverre ser vi at mange, særlig i kommunene, er veldig villige til å gi søkere anonymitet. Dermed saboterer de det Stortinget har vedtatt om offentlige søkerlister, sier Bodal Johansen.
Han mener det er vesentlig for demokratiet at det er åpenhet om ansettelsesprosesser, og at kommunene som legger lista for lavt for å anonymisere søkere undergraver demokratiet.
Mister gode søkere
André Mundal er tidligere offiser og diplomat, og nå foredragsholder og forfatter. Han sa i Dagsnytt 18 at arbeidstakere neppe drømmer om å vise til arbeidsgiver at de er på jakt etter ny jobb.
Han sier vi vil ha de beste søkerne i nødvendige roller i offentlig sektor, men at mange ikke vil la seg eksponere på denne måten.
Da går det offentlige glipp av gode kandidater. Han får støtte av Margret Hagerup (H).
Statsviter ved UiS, Svein Tuastad, tok fram et eksempel for å fremme et annet syn:
– Hvordan kan vi vite at han var best? Da vil jo folk tenke: «Var det ikke en av disse hemmelige som burde fått jobben?», spurte Tuastad.
Han mente at det var viktig å vite hva som foregår i det offentlige, som forvalter våre skattepenger.
Det er nok ikke tvil om at kommuner mister søkere til stillinger på grunn av at de risikerer å måtte stå på en offentlig søkerliste, og de mister gode søkere.
Det er til å forstå at det er ukomfortabelt at det blir offentlig at du har søkt en ny jobb, og at kollegene kan lese det i avisa.
Spørsmålet er om dette argumentet veier tungt nok?
Ny leder i Klepp
Jærbladet publiserer stort sett søkerlister til kommunale toppstillinger.
Da er målet at vi skal publisere den offentlige søkerlista, og følge opp med hvem som ble ansatt.
Det er å dra det langt å si at innbyggerne på den måten blir med i hele ansettelsesprosessen, men de vet i alle fall (delvis) hvem som har søkt jobben og hvem som får den.
Om det da skulle være grunn til å stille spørsmål ved en ansettelse, som for eksempel at broren til ordføreren eller søsteren til kommunedirektøren får en toppjobb foran mer kvalifiserte søkere, så kan vi gjøre nettopp det.
Det er en grad av innsyn de som vil ha en toppjobb i kommunen bør være komfortable med, og det mener vi er av interesse for innbyggerne på Jæren.
Den nevnte jobben, der 18 av 50 søkere trakk seg, fikk for øvrig Morten Moss.
Han sto på søkerlista, publisert i Jærbladet. Da han fikk jobben, lot han seg intervjue, for å snakke til innbyggerne i kommunen han nå skal være med å styre.
Vi bør ønske debatten om offentlige søkerlister velkommen. For mediene er det en påminnelse om at vi skal være forsiktige med å misbruke åpenhet – også når det gjelder søkerlister.
Men argumentene for å gjøre slutt på en så fin og åpen prosess, som den vi har hatt med den nye organisasjons- og utviklingssjefen i Klepp, når enn så lenge ikke opp.