Jeg leser entusiasmen i artikkelen om tilrettelagt avdeling i barnehagen. Det skremmer meg.
Styrket fagmiljø, bedre overgang til skole, tilhørighet, mindre belastning på familiene og avlasting for fagstaber er blant argumentene jeg kan finne. Jeg kan være enig i at det kunne vært billigere i penger ...
At tilhørighet blir styrket av å skille ut barnehagebarn, har jeg liten tro på. Barn i barnehagen har stort behov for oppfølging. Vi har barn som ligger, barn som kryper, barn som ruller og barn som går. Alle like viktige. Uten alle barna finnes ingen barnehage. Om tilbudet barna får er for dårlig, er det der vi må jobbe. Gjerne det må følge med personale med spisskompetanse der den trengs.
Om vi tar bort barna med store behov fra nærbarnehagen, da mister den noe uendelig viktig. Barnehagen mister mangfold. Barnet det gjelder, mister jevngamle som elsker de frem. Og barna som blir igjen, mister erfaring med ulike måter å leve på. Dette er enorme tap. Det skapes et vi og et dem. Dette er totalt imot barnehagens formål om inkludering.
Jeg gikk selv på skolen med et barn som hadde en annerledes oppvekst enn meg selv. Det lærte meg noe om hvordan å forstå andre mennesker. Jeg gikk i 2. klasse og fikk lov å være viktig i hans liv. Jeg kjente at han var like viktig for meg. I tillegg ble min annerledeshet krympet i forhold til at dette var større enn meg.
Mitt barn går i klasse med et barn med større behov enn seg selv. Han elsker det. Hele klassen elsker det. De lyser opp når de ser hverandre. Barna lærer noe om å ta hensyn til andre enn seg selv. De lærer av hverandre, motiverer og heier på hverandre.
At det finnes et alternativ når barna er større og kravene i skolen øker, kan jeg forstå. At dette skal være tilfelle når barna er mellom 1 og 6 år, kan jeg ikke forstå.
Jeg ønsker meg et ekte samfunn. Der vi er sammen. Alle.