– Noen av historiene bak forlatte hus er sterke og spesielle. I historien om eføyhuset på Orre er det byggtekniske det mest interessante. Byggemåten forteller mye om Jæren, sier forfatter Marit Eikemo til Jærbladet.
Eikemo har sammen med fotograf Marita Aarekol gitt ut boka «Husdraumar», om forlatte bygg på Vestlandet.
Historien bak huset
Eføyhuset på Orre er omtalt og fotografert i boka.
«Sement blir brukt i betong og puss og er verdas mest brukte byggemateriale. Konstruksjonar i betong er brannsikre og vedlikehaldvennlege, og ein kan forme det nesten akkurat som ein vil, så sant det blir riktig framstilt og tilpassa klimatiske forhold. Det kan også vere veldig vakkert. Ulike overflatebehandlingar kan gi svært ulike uttrykk, og det smykkar ut nokre av dei finaste bygga vi har i dette landet. Dette er ikkje eit av dei».
Slik startet kapittelet om eføyhuset på Orre. Videre forteller forfatteren om historien bak huset, som ble bygget på 50-tallet.
To brødre drev en stor gård, og fikk etter hvert behov for et ekstra hus. Det var dårlig råd på den tida. For å spare penger, blandet bøndene inn sand fra jærstrendene i sementen. Det gikk helt fint. Saltet fra sjøsanden kunne til og med gjøre at blandingen herdet raskere.
Men det gikk ikke bra over tid, ifølge boka. Støypen ble aldri skikkelig hard. Saltet i sanden påvirket strukturen i det sementbaserte materialet. Det ble porøst og skilte ut kalk over tid.
Eføyhuset på Orre er huset som aldri sluttet å svette.
«Det har vist seg nesten umogleg å få måling til å feste seg på det», skriver Eikemo i boka.
Forrige beboer stelte godt med huset
Eikemo har fått historien fortalt av nåværende eiere av huset.
«Ho som budde her sist, likte å stelle i huset. Ho pynta og vaska, og ho fyrte heile tida. Men det var rart med det, uansett kor mykje ho fyrte, var det alltid kaldt i huset».
Etter at hun falt om og døde i huset, ble det aldri skikkelig stell på huset igjen. Eføyen, som vanligvis ikke trives på sement og kalk, tok over.
– Man tenker kanskje «hvorfor lar du huset stå og forfalle?», men det er ofte gode grunner til det. Her er det to brødre som trengte ekstra hus til en stor gård, og så trengte de det ikke lenger. Det sier også noe om endringer i landbruket. I tillegg var det ikke et godt hus, sier Eikemo.
Det var bokas fotograf som oppdaget huset først.
– Jeg var ei uke i Stavanger og kjørte sørover langs Jæren. Jeg tenkte at her er det så fint at det sikkert ikke er noen som vil forlate huset sitt. Men det ville de. Jeg snakket med noen i området, som tipset om eføyhuset. Jeg kjørte bort, men fant det ikke, og så plutselig så jeg det, forteller Aarekol.
Fordi huset aldri helt klarte å tørke, har nåværende eiere søkt om rivingstillatelse.