Søstrene Bodil og Inger Messmer sitter i stua i jærhuset, som er et av de eldste gjenværende. Med blikket rettet ut vinduet mot Sirevåg havn, mimrer de om alt som har vært.
Barndomsminner fra da gresset var så høyt at de kunne løpe rundt og gjemme seg i det. Fra brygga som ligger rett utenfor, der de sto med hver sin fiskestang.
I frukthagen plukket de plommer, epler, rips, solbær og bjørnebær, som mormora deres saftet og syltet. Sengetøyet som hang ute til tørk på lange snorer. Minner fra da de hjalp morfaren med å helle vann over steinen han brukte til å slipe.
De løp bort til kaien med spann som de holdt under en silemaskin som silte ut reker som ikke kunne selges. For å spise reker i hvit saus til middag.
Nå henger det et «til salgs»-skilt på Lars-Eliashuset. For aller første gang. Søstrene synes salget er sårt, men nødvendig.
Trolig fra 1700-tallet
Den eksakte datoen for bygging av huset er usikkert. Men ifølge «Norges Bebyggelse» kan det konstateres at huset ble påbygd i 1860. De som bodde i huset på denne tiden, har fortalt etterfølgerne at huset var cirka 100 år gammelt da det ble påbygd.
– Tippoldefar eide dette huset. Han jobbet som strandsitter og fisker. Hans far var husmann her, da huset var eid av Hiorthgarden på Ogna. Oldemor kjente jeg ikke, men hun var visstnok ei tøff dame. Dørene var åpne for folk som trengte husly. Både fanter, slusker (arbeidere) og emissærene fikk overnatte. Hvis en emissær ikke godtok å sove under samme tak som en fant, var det emissæren som måtte gå, forteller Bodil Messmer.
Bodil husker oldefaren sin, som levde til hun var fire år.
– Han var mild og rolig, og ga meg alltid drops. Det var ikke lett å få tak i drops på den tiden.
Oldefaren og oldemora fikk seks barn.
Fem av seks reiste til USA. Den som ble igjen, var mormora til Bodil og Inger. Hun overtok dermed Lars-Eliashuset.
Et godt bevart hus
Inne i huset er det noen steder lavt under taket, slik det er i gamle jærhus. Materialer, detaljer og bildene som henger på veggene vitner om en gammel tid.
Foreldrene til Bodil og Inger brukte det lille huset som sin fritidsbolig. Faren deres jobbet med jernbane, og ble etter hvert flyttet til Stavanger for å arbeide med togstasjonene der. Familien flyttet til Våland, men tilbrakte mye tid i Lars-Eliashuset.
– Jeg kjente ikke så mye på det da vi solgte barndomshjemmet vårt. Men da vi skulle møtes for å rydde ut av dette huset, kjente jeg tårene komme borti svingen her. Jeg vet ikke om jeg klarer å kjøre forbi her etter det er solgt, sier Inger.
De er enige om at Bodil har den sterkeste tilknytningen til huset, av de to. De siste årene har hun tilbrakt mye tid her sammen med sin far, Louis Messmer, som har lagt inn mange arbeidstimer med å holde huset i god stand og bevare det gamle.
– Hadde jeg vunnet i Lotto, ville ikke huset blitt lagt ut for salg. Men jeg lever på én pensjon. Pappa er en aktiv og engasjert ildsjel som kjenner mange folk som har hjulpet med huset. Vi har ikke den samme kapasiteten til å ivareta det, så vi har egentlig bestemt oss for lenge siden. Nå blir det mye fagfolk og firma, sier Bodil.
Louis Messmer har blitt 92 år og har ikke lenger helse til å ta kjøreturen fra Stavanger til Sirevåg.
– Vi har hatt en avtale om å ikke selge huset så lenge pappa lever. Jeg og pappa skulle egentlig være her i huset nå i juli. Men så tok jeg det forsiktig opp med ham i vår, og da sa han selv at han ikke tror det går lenger. Etter vi bestemte oss for å selge, har det gått fort, sier Bodil.
Hun har fått fullmakt av faren sin til å selge huset.
– Det har ikke vært lett å bestemme at eiendommen skulle selges, men det er riktig nå. Det er en vanskelig, men sunn prosess å rydde ut av husene før de overtas av andre, sier hun.
– Begge har nok visst lenge at vi ikke hadde mulighet til å overta huset. Jeg har nok tenkt det i 30-40 år, og dermed ikke involvert meg like mye. Så kom salget likevel brått på. Det er veldig sterkt, sier Inger.
– Jeg er ikke opptatt av at familie må være blodsbånd. Det som betyr mest, er historien som ligger her og arbeidet pappa har gjort med å bevare huset. I 1980 holdt huset på å rase ned. Jeg vil at noen skal se betydningen av det, og være interessert i det gamle som ligger her, sier Bodil.
