Dagens brennhete ønske om å etablere et gigantisk biogassanlegg på Skoga nord i Sirevåg, har ikke oppstått over en kaffekopp på Varhaug.

Dette er resultatet av abstrakte føringer og klimakrav pønsket ut i Brussel, forankret gjennom EØS-avtalen fra 1992, og tredd ned over hodet på lokalsamfunn som nå må håndtere den svært fysiske, illeluktende og eksplosive virkeligheten av europeisk klimapolitikk.

Avstanden fra et skrivebord i EU til fylkesveg 44 er lang, og forståelsen for de lokale konsekvensene virker å ha forsvunnet et sted over Skagerrak.

Kontrastene i lokaldemokratiet vårt har nå nådd et rent parodisk nivå. Tenk litt på dette: Statsforvalteren bruker tid og ressurser på å stoppe en uskyldig liten badstue i Sirevåg, og fjerner resolutt to badstuer i Madland havn. Men stiller seg sammen med kommunedirektøren positive til et biogassanlegg med opptil 36 meter høye lagertanker for flytende, komprimert metan.

Å svette i et treskur ved sjøen er tydeligvis en alvorlig trussel mot samfunnsordenen, men å etablere en potensiell gassbombe i nabolaget er strålende næringsutvikling.

Her ligger nemlig kjernen av problemet: Vi har fått et sjikt av næringskåte sjefer og en kommuneadministrasjon som blendes av grønne buzzord.

Kunnskapsnivået blant både administrasjon og lokalpolitikere er åpenbart ikke i nærheten av å kunne ta ansvar for den ekstreme risikoen en slik etablering medfører.

Kommunens egne konsulenter i COWI slår fast i sin ferske ROS-analyse at samfunnsrisikoen for en gasskyeksplosjon på Skoga nord rett og slett er «uakseptabel».

Risikokonturene for gasslekkasjer strekker seg hundrevis av meter utover landskapet. Allikevel vil man trumfe gjennom en reguleringsplan som åpner for å samlokalisere dette med annen industri – inkludert et forbrennings anlegg og asfaltverk med åpne flammer. Å plassere en gigantisk tennkilde ved siden av et gassanlegg krever en dybdeforståelse for dominoeffekter som lokalpolitikken rett og slett ikke besitter.

Når man observerer dette hodeløse jaget etter å klemme tung, farlig industri inn blant folk, er det vanskelig å ikke bli litt nostalgisk.

Vi var nemlig betydelig smartere før. Allerede i 1970, da Rogaland Fellessalg skulle etablere destruksjonsanlegget for slakteriavfall, forsto de et grunnleggende prinsipp bygget på ren jærsk sunn fornuft: De la anlegget på Grødaland. Lengst mulig vekk fra folk. I dag drives dette området videre av Norsk Protein som en stor og vellykket energiklynge.

Og her kommer det virkelige paradokset: Det er jo allerede et biogassanlegg under utredning nettopp på Grødaland. Hvorfor i all verden skal vi da på død og liv tvinge frem et ekstra anlegg i Sirevåg?

Hvis transport fra havet er argumentet, er det uendelig mye enklere å bare etablere en kai på Grødaland, som allerede ligger med tærne i sjøen.

De bygget tungindustrien der den hørte hjemme – i trygg og fornuftig isolasjon. I dag, et drøyt halvt århundre senere, har vi tydeligvis mistet denne elementære evnen til logisk tenkning.

Nå vil vi ha gasskyene, eksplosjonsfaren og stanken servert rett i fanget på Sirevåg, mens vi trøster oss med at vi i det minste er trygge for ulovlige badstuer. Det er nesten så man må le, hvis ikke konsekvensene var så alvorlige.