Torvald Hadland står på toppen av berget på gården sin på Hadland og ser utover jærlandskapet. I den ene retningen er det små fjelltopper så langt øyet kan se. I motsatt retning ser han innover mot Bryne sentrum.
Faren og farfaren hans er hedret i hver sitt kunstverk på steinen oppe på berget. Farfaren på den siden som vender ut mot sentrum. Faren på siden mot fjellene.
– Farfar var en visjonær type som satset stort. I 1946 bygget han nytt hus og i 1950 ny låve. Det må ha vært en enorm tro på framtiden etter 2. verdenskrig. Han var en mann som løftet slegga høyt og slo harde slag. Faren min var en mer introvert type. Han kikket ned på det som lå i jorda, og innover fjellene, sier Hadland.
Selv liker han å se både inn mot fjellene og ut mot byen.
Begynte å skrive etter at faren døde
Hadland, som fyller 60 år neste år, debuterer med romanen «Forvaltaren». Boka er inspirert av farfaren og faren hans, og om hvor galt det kan gå hvis man ikke har en god barndom og heldige lodd i livet.
– Farfaren min døde da jeg var sju år, så jeg husker ham ikke så godt. Jeg begynte å skrive for fire år siden, da faren min døde. Da fikk jeg behov for å sortere tankene mine. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg er akkurat her som jeg er nå. Da ble en farsfigur og en farfarfigur viktig i historien, sier Hadland.
Ifølge Hadland er det ingen enkel sak å gi ut roman. Han fant tidlig ut at det ikke nytter å låse seg inn på et rom og skrive for fullt i en måneds tid og komme ut igjen med ei bok.
Runde etter runde med bearbeiding av tekst måtte til etter mange innspill fra venner og redaktør. Prosjektet skal utvikles, legges bort (men ikke for lenge) og modnes.
– Boka bearbeidet seg i hodet også mens jeg sov. Jeg noterte ned ideene. En gang tenkte jeg at hovedpersonen måtte gjøre mer. Så jeg skrev blant annet «må ligge med flere damer». Men i ørska merket jeg ikke at jeg sendte dette på SMS til kona mi Linda i stedet for i notater. «Vad är det här?», sa hun, og jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å skylde på Einar. Det var stresstesten på ekteskapet, ler Hadland.
Einar er hovedpersonen i boka. En alkoholisert sauebonde med økonomiske problemer, dyr som ikke har det godt og en psykisk helse som knapt kunne vært verre. Tistlene tar overhånd på gården.
En dårligere versjon av ham selv
Historien fører oss tilbake til det som står hugget i steinen:
«En gård som elskes, elsker tilbake».
– Einar hater mye og har det ganske vondt. Hvis du går ut med den innstillingen, at du hater noe, så er det lett for at det hater deg tilbake. Det handler ikke bare om gården, men om mange ting i livet. Hvis du elsker en ting, er det større sjanse for at den tingen elsker deg tilbake. Hvis du ikke gjør det, får du prøve å lære deg å elske det. Så elsker den deg kanskje tilbake til slutt, sier Hadland.
I boka skildrer han Einars kamper og ensomhet med et ærlig og brutalt språk. Nynorskboka gir et innblikk i Einars mørke sinn. Dyrene i boka har sjel og personlighet. En hverdag med uoverkommelig gårdsarbeid beskrives som et slit, med treffende detaljer i språket.
Debutforfatteren kjenner utgivelsen som en blottlegging av seg selv.
– Einar er jo ikke meg. Men jeg har jo funnet det meste inni her, sier han og holder begge hendene på brystet.
– Og da må det jo være noe av meg som er i Einar. Hvis jeg hadde vært en dårlig versjon av meg selv. Hvis jeg hadde hatt dårlige foreldre og ikke fått odelsbarnet jeg ville ha og problemer med alkohol, så kunne jeg blitt Einar. Alle kunne blitt Einar. Vi har sorgen, ensomheten og det vonde i oss. Så handler det om hvor heldig eller uheldig man er i livet, sier Hadland.
– Tror du det finnes mange som Einar blant oss?
– Ja, det tror jeg. Bondeyrket er et veldig ensomt yrke. Du går alene og har mange ting du skal slåss mot. Dårlig økonomi. Når du har sådd, vil du ha regn. Når du skal ta slåtten vil du ha sol. Så er det ikke alltid det klaffer. Dyrene blir syke. Det kommer krav fra staten om kvalitetssikring i landbruket. Det er ikke status å være bonde, selv om man har prøvd å løfte frem og være stolte av bøndene. Jeg har prøvd å vise hvor vanskelig det er å være bonde, sier han.
Gjennom en spennende roman, er det dette Hadland har lyst å formidle.
– Mitt budskap er at mange bønder har psykiske problemer. De har mye hengende over seg og klarer ikke å hente seg inn. Selvmordsstatistikken blant bønder er høy. Og disse dyretragediene som vi stadig leser om, og tenker at nei - nå kan det ikke skje igjen. Men så skjer det igjen og igjen. Det er ikke fordi bonden ikke vil, men fordi han er syk. Man møter veggen, det er mye skam, klarer ikke å søke hjelp og så går det galt.
Bokbaderen skal bokbades
Hadland har tidligere vært engasjert i Jorddøgn litteraturfestival, blant annet som bokbader. Ved årets festival 16.–18. oktober er det han som skal bokbades.
Festivaldeltakerne får se Hadland i samtale med forfatter, lærer og sauebonde Tore Kvæven fra Sirdal.
Hadland er naturligvis spent på hvordan boka vil bli mottatt.
– Planen er at det skal komme to bøker til. Hvis alt går bra, skal neste bok hete Hydra-effekten. Når du prøver å slå ned på et problem, dukker nye opp. Nå står jeg i et veiskille med hvordan det går med denne boka. Det blir avgjørende for motivasjonen til å gå videre med de andre bøkene, sier han.
Som sauebonde med kone og seks barn, har han nok å drive med utenom å være forfatter. På gården har han i tillegg Inn på tunet-tilbud for ungdom som sliter med rus og psykiatri.
I beste fall håper Hadland på anerkjennelse og respekt etter bokutgivelsen. Han understreker at han har hatt en god redaktør og språkvasker, samt lært mye av en skrivegruppe han er med i.
– Jeg, Peter Strassegger og Gudmund Edland har en klubb som vi kaller for «Slaktergutane», der vi slakter tekstene til hverandre. Vi gir hverandre tilbakemeldinger på det vi skriver. Peter var veldig direkte og streng første gang han leste det jeg skrev om Einar. «Det blir aldri bok», sa han. Og det ser jeg i ettertid, at det ikke ble bok av utkastet slik det var da. Skriving er litt som fysisk trening. Du må øve for å bli god. Du kan ikke bare sette deg ned og tro at du er god.
Å bli forfatter i voksen alder står i stil med personligheten hans. Hadland har alltid likt å prøve nye ting, som da han startet andelsgård hjemme på gården. Hvis noen av prosjektene hans ikke fungerer, tar han det ikke som et stort nederlag.
– Du må jo prøve. Det er dumt å sitte i en rullestol i en alder av 85 og tenke på at du ikke prøvde, sier han.