Stua til Oddbjørn Fossmark og familien vitner om at det bor små barn i huset. Leker og bamser er en viktig del av hjemmet. Fossmark synes det er givende, men også krevende, å være småbarnspappa. En rolle som har endret seg de siste par generasjonene.
– Mens kvinnene fikk større plass i arbeidslivet, ble mennene mer involvert i barneoppdragelsen. Det gir meg veldig mye. Menn ser mer utbytte av å være med ungene. Ungene er bare små én gang, sier Fossmark, far til tvillingene Markus og Lukas (3).
– Stor glede
Fossmark liker samfunnsutviklingen som har skjedd med farsrollen.
– Barna blir tryggere når begge foreldrene er til stede. Kanskje jeg ikke hadde fått den samme relasjonen hvis jeg hadde sett dem mindre. Det er en stor indre glede når de to småtassene kommer springende og skal gi meg en klem, sier han.
Da samboer Solveig ble gravid, involverte han seg fra starten av. Spesielt da det oppsto komplikasjoner mot slutten av svangerskapet.
– Hun ble innlagt med svangerskapsforgiftning to måneder før termin. Jeg fikk bo på rommet sammen med henne.
Tvillingene ble født nøyaktig to måneder før termin. Markus på 1830 gram og Lukas på 1175 gram måtte rett i kuvøse. I halvannen måned var den nybakte familien innlagt på sykehuset.
– Alt dette skjedde samtidig som vi solgte leiligheten og flyttet inn i huset. Det var en tøff periode der jeg ikke rakk å kjenne etter hva jeg følte. Vi fikk kjempegod oppfølging fra helsepersonell, sier han.
Frem til midten av 70-tallet var det ikke vanlig å ha med menn på fødestuen under fødselen. I 1970 spurte Norsk Gallup 503 kvinner om barnets far var med på fødselen. 6 prosent svarte ja og 94 prosent svarte nei.
I løpet av 70-tallet ble det åpnet for at kvinnen fikk ha med seg én person på fødsel, men denne personen måtte gå ut da utdrivningsfasen begynte. Utover 80-tallet var det vanlig at far var med, men det lot seg ikke nødvendigvis gjøre dersom det oppsto komplikasjoner.
At far eller partner er med på hele fødselen har vært det vanligste de siste tiårene. Under koronapandemien ble dette satt på prøve, da mange kvinner måtte føde uten partner på grunn av smittevernregler. Dette skapte stor debatt over hele landet.
– Tror fedre blir litt glemt
Til tross for den store gleden av å være småbarnsfar, innrømmer han at det ikke bare har vært enkelt.
– Det var en stor overgang fra å være to til å bli fire. Det kan nesten ikke beskrives. Vi var forberedt og snakket mye om hvordan vi skulle gjøre det i barseltiden, men det blir aldri slik man tenker, sier han.
Til vanlig jobber Fossmark som anleggsgartner i parkavdelingen til Klepp kommune. Han så for seg å bruke pappapermisjonen til å etablere et fint uteområde til det nye huset.
Det skjedde ikke, selv om pappapermisjonen varte i cirka et halvt år.
Rett etter fødsel fikk han innvilget fire uker lønnet pappapermisjon i stedet for to, på grunn av tvillingfødsel med komplikasjoner. De fire ukene kom etter halvannen måned med pleiepenger, da familien var innlagt på sykehuset. Etter mors permisjon, tok Fossmark pappapermisjonen og deler av fellesperioden.
– Jeg fikk ikke gjort noe av det jeg planla å gjøre i permisjonen. Jeg gikk trilletur flere ganger hver dag, fordi ungene sov kun i vogn som var i bevegelse. Det gikk i mat, klær, bleier, soving, repeat. Det var en fryd å treffe voksne folk igjen da jeg kom tilbake på jobb. Å snakke vanlig i stedet for babyspråk, minnes han.
Han kjente ingen som var i permisjon samtidig som ham. Mødre får vanligvis tildelt barselgruppe hos helsestasjonen.
– Jeg er med i ei Facebookgruppe for pappaer, der man deler erfaringer, tips og triks. Men den gruppa er ikke lokal. Det hadde vært greit å vært sammen med noen i samme situasjon, sier han.
Selv om dagene som småbarnsfar er altoppslukende, har han ikke vært bekymret for sin egen psykiske helse. Han beskriver dagene som tunge og slitsomme, men også med mye glede. Men han vet om andre fedre som sliter, og tror flere har behov for å snakke med noen profesjonelle om den brå overgangen til farsrollen.
– Mødre får god oppfølging her, og det er bra. Men jeg tror fedre kan bli litt glemt. Selv har jeg jobbet som avløyser ved siden av, og fått terapi av dyrene. Mange kjenner nok på at det hadde vært fint å snakke om det. Det er mye fint og bra med å bli far, men det kan også være tungt til tider. Hadde jeg fått tilbud om samtale etter vi var innlagt på sykehuset, ville jeg nok sagt ja for å få det ut av systemet, sier Fossmark.
Noe han satte pris på i permisjonstiden var at Frøyland helsestasjon kun var en trilletur unna. Fossmark var stadig innom helsestasjonen på Kvernaland for å veie de to små.
På slutten av fjoråret ble helsestasjonen stengt.
– Politikerne aner ikke hva de har gjort. Nå må folk dra til Bryne, der det går buss to-tre ganger til dagen. Vi har bil, men det var ikke så lett å få med seg de to babyene på kjøretur på den tiden. De som styrer burde sett konsekvensene av det de har gjort, mener Fossmark.
Deler på ansvaret
Hvordan husmødrene på 60-tallet klarte å bære det meste av ansvaret for barn, hus og hjem, synes han er vanskelig å se for seg. Selv om det ikke var vanlig at husmødre brukte tid på lønnet arbeid, mener han jobben som gjøres hjemme er enda mer krevende.
– Jeg og samboer prøver å dele det så likt som mulig. Hun tar ungene om morgenen da jeg begynner tidligere på jobb. Jeg slutter på jobb klokken 14.30 og tar ettermiddagene. Så legger vi ungene annenhver kveld, slik at én av oss får egentid. Vi prøver så godt vi kan å fordele alt som skal gjøres, sier han.
– Hva har vært den største overraskelsen med å bli far?
– Hvor godt man fungerer uten søvn. Jeg sover mye lettere fordi jeg lytter etter lyder fra barna. Spesielt i begynnelsen. Lever de? Man må alltid være på om dagen, selv om man bare fikk et par timer søvn.