Det er fascinerende hvor mye uro et stykke stoff kan skape.
I Time har regnbueflagget fått voksne mennesker til å finne frem de store ordene. Barn må skjermes. Skolen må være nøytral. Noen vurderer visst til og med hjemmeskole.
Alt dette på grunn av et flagg. Ikke en tiger i skolegården. Ikke en åpen kum uten lokk. Et flagg.
Når deler av motstanden kommer fra kristne miljø, blir det vanskelig å ikke se en ganske stor elefant i kirkerommet.
Jesus var ikke mest kjent for å holde mennesker som falt utenfor normalen på trygg avstand. Han spiste med tollere og syndere. Han stoppet dem som sto klare til å kaste stein, og minnet dem på at selvransakelse kan være nyttig før offentlig moralisering.
I lignelsen om den barmhjertige samaritan var poenget ikke at samaritanen hadde riktig merkelapp. Poenget var at han viste miskunn.
Så når kristne går hardt ut mot et flagg som for mange skeive handler om å få være trygge, synlige og like mye verdt, må det være lov å spørre: Hva slags evangelium er det egentlig man mener å forsvare?
La oss ta det praktiske først: Pride er ikke smittsomt.
Det smitter ikke via flaggstang. Barn blir ikke homofile, lesbiske, bifile eller transpersoner av å se seks farger i vinden. Hvis det var så enkelt å endre barn med flagg, ville mange foreldre for lengst ha heist «rydd rommet ditt»-flagget hver mandag morgen.
Et regnbueflagg på en skole betyr ikke at alle elever må mene det samme om kjønn, seksualitet, religion eller politikk. Det betyr noe enklere: Her skal ingen barn eller unge lære at de må skamme seg over hvem de er.
Mange kristne snakker varmt om menneskeverd, nestekjærlighet og at alle er skapt i Guds bilde. Men når skeive mennesker ber om synlig støtte, blir det plutselig viktigere å diskutere symbolbruk, ideologi og om flagget «hører hjemme» på barneskolen.
Da høres menneskeverdet litt mer ut som en festtale enn en praksis.
Jeg er ikke kristen. Likevel aksepterer jeg at kristendommen har en tydelig plass i Norge, i skolen og i det offentlige rom. Da blir det merkelig når noen kristne ikke klarer å vise samme romslighet tilbake.
Salmer, skolegudstjenester, kors og kristen symbolikk går fint. Men et regnbueflagg på en skole, da går visst alarmen. Det er litt som å kreve hele stua selv, og deretter bli rasende fordi naboen har satt en fargerik kopp på bordet.
Skolen skal ikke være en kampanjeorganisasjon. Men den er heller ikke verdinøytral. Den lærer barn at mobbing er galt, at rasisme er galt, at jenter og gutter har samme verdi, og at man skal vise respekt for andre mennesker. Hvis det er politisk, da er også folkeskikk politisk.
Mange skeive har brukt år på å skjule hvem de er, senke stemmen og gjøre seg mindre for ikke å bli et problem for andre. Det er nettopp disse menneskene som trenger mer støtte, ikke enda et signal om at de helst bør tones ned.
Så her er min oppskrift til dem som vil bli kvitt pride-flagget og pride-markeringene: Bygg et samfunn der de ikke lenger trengs.
Den dagen skeive barn og unge ikke trenger å lure på om de er feilvare, der voksne ikke skaper frykt rundt andres kjærlighet, og der folk klarer å se forbi at noen lever livet sitt annerledes, da vil Pride miste mye av sin tyngde.
Da kan flagget pakkes ned, ikke fordi noen vant over det, men fordi samfunnet endelig ble voksent nok til at behovet ble mindre.
Men vi er ikke der ennå. Så lenge mennesker fortsatt møtes med mistenksomhet, skam, taushet eller religiøst kamuflert avstand, trengs det synlige tegn på støtte. Ikke fordi flagget er perfekt, men fordi noen fortsatt trenger å vite at de ikke står alene.
Man kan diskutere pride, skole, læreplaner, flaggreglement og kommunal praksis. Men man bør være varsom med å pakke sitt eget ubehag inn som omsorg for barna.
Barn tåler å se et regnbueflagg. Det de tåler langt dårligere, er voksne som lærer dem at noen mennesker må gjøres mindre synlige for at andre skal kjenne seg komfortable.