Jeg vokste opp i Time på 90-tallet. Homo var et vanlig skjellsord, forbundet med noe svakt, noe unormalt. I tillegg til det åpenbare selvsagt, som heller ikke var særlig bra. Jeg brukte selv ordet på den måten, som en av mange andre – uten å forstå konnotasjonene. Ordet hadde makt fordi det var tabu. Noe uønsket. Homofili ble ofte problematisert i offentligheten, spesielt i media. Barn plukker opp disse tingene. Rykter om at noen var homo skapte grobunn for sladder og mobbing i hele bygda.
Jeg er enormt glad for at jeg aldri var usikker på egen seksualitet eller kjønnsidentitet i oppveksten. Jeg var en gutt som likte jenter, det eneste som var helt normalt! Det å måtte tåle at lokalsamfunnet snakker om deg bak ryggen din om at du er naturstridig (skeiv) må være grusomt. Ingen skal måtte tåle det.
Selv om regnbueflagget har en lang historie, ble jeg først oppmerksom på det på vgs. Kampen for skeives rettigheter hadde lite plass i pensum. Normaliseringen har kommet i rykk og napp, uten at jeg kan takke verken stat, kommune eller kirke for modningen og innsatsen som gjør at jeg i dag stiller meg bak retten til å elske hvem man vil.
Takken må gå til sivilsamfunnet. Organisasjoner som FRI.
Igjen er det inflasjon i leserinnlegg om det store stygge regnbueflagget som representerer den store stygge ideologien til FRI. Det gjentas i det uendelige om 'uløselig tilknyttet FRI og politikken de står for', 'bruk det norske flagget i stedet' og 'rosa kompetanse: skummelt'. Dog ikke direkte sitater fra andre innlegg i Jærbladet.
FRI er tydelige på at de verken eier pride eller regnbueflagget. De er en organisasjon som marker pride og flagger med regnbueflagget, som en av flere tusen organisasjoner i verden. Hvorfor man på død og liv skal koble dem så direkte og tett opp til flagget er et mysterium for meg.
Skeive er under angrep i hele verden. Selv om ytre høyre globalt har gjort dette til en sivilisatorisk kamp, er ikke alle som står på motsatt side ytre venstre. Det er uærlig. Bufdirs statistikk viser at 80 prosent synes at «det er bra for barn å vite at noen er heterofile mens andre er homofile eller bifile» (2022). Ikke verst med tanke på hvor vi startet.
Jeg vil understreke at disse holdningsendringene ikke kom av seg selv. Markeringer i Norge har foregått med tildekkelse og angrep.
Til tross for dette møter folk opp år etter år. Dette er viktig historikk å ta med seg 13. juni når Jæren Pride holder sin markering. Dette er mennesker som hører hjemme i lokalsamfunnet vårt, og vi skal være glade for at de tør å dukke opp. Det er ingen selvfølge.
Regnbueflagget representerer en internasjonal og tverrpolitisk bevegelse som i flere tiår har jobbet for skeives rettigheter. Det norske flagget representerer for mange en nasjon som har undertrykket, sykeliggjort og ulovliggjort utsatte grupper, også i nyere tid. Det er mye å feire på 17. mai, men retten til å elske den man vil er ikke en av dem.
Det er en grunn til at vi snakker om flagg i skolen, en grunn til at vi snakker homofili, skeives rettigheter og kjønnsidentitet i pensum. Det er for å unngå å lage flere barndommer preget av språket vi brukte, og mobbingen både barn og voksne ble utsatt for på den tiden. Jeg tror vi alle kan være enige om at dette er målet. Ved å snakke om og normalisere, gjør vi det lettere for alle barna som er skeive, har skeive foreldre, eller kanskje bare er usikre på seg selv. Og vel så viktig; vi tar brodden ut av det som tidligere var tabu, vanskelig og skambelagt slik at tankeløse barn som meg ikke bidrar til å holde i hevd gammeldagse, intolerante holdninger.
Flagget er en god inngang for skolen til å snakke om den skeive bevegelsen og rettighetskampene som har blitt ført. Takk til organisasjoner som har tatt kampen. Forhåpentligvis trenger ikke fremtidige generasjoner å lære om flagget og dets betydning via en politisk interesseorganisasjons påvirkningsarbeid, men heller bare som en del av skolens pensum. Hadde ikke det vært greit da?